Til min storebrors 40-årsdag ga jeg og hans halvbror blant annet en uspesifisert tur en bestemt helg i løpet av sommeren. Først noen dager i forveien fortalte vi at turen skulle utspille seg på sykkel, og reisemålet var hemmelig inntil turen startet. Her er et kort sammendrag av helga vår.

Etter en del søking på nettet etter sykkelruter på Hardangervidda så det ikke ut som om det var flust med valg. Flere steder var en rute fra Krossobanen til Kalholvd foreslått, med retur til Rjukan via Atrå. En familievennlig tur, klassifisert som “enkel” på ut.no. Litt for spinkelt for en 40-årstur tenkte vi, og sjekket videre. Det fantes noen veldig få beskrivelser av en sykkelrute fra Mårbu over til Imingdalen. Dette ville forlenge turen vesentlig, og blant annet gi en lang asfaltetappe på turens siste dag. Samtidig fikk vi da sjansen til å ta båt over innsjøen Mår også. Perfekt!

Fredag: Transport til Rjukan

Etter å ha lesset sykler på bilen og hamburgere i kroppen gikk ferden mot Rjukan. Her hadde vi bestilt campinghytte på en camping vi tre gutta faktisk har bodd på tidligere! Dette var riktignok tilfeldig. Værmeldingen for lørdag var dessverre ikke spesielt lovende. Med 20 mm nedbør i vente kunne vi bare håpe på det beste for morgendagen. Sykkelbekledningen ble testet og sjokolade og tursnacks fordelt. Reaksjonen på turen vi hadde lagt opp var at dette kunne bli ganske så ambisiøst! Vi kunne selvfølgelig ha lagt opp en helt annen og mer avslappende type tur, men som jeg sa til vårt forsvar: Det er ikke noe Color Line-cruise, det her.

Lørdag: Motvind og sludd. 38 km.

Etter revelje var det raskt avreise til Krossobanen. Vi hadde nemlig ingen tid å miste ettersom vi måtte rekke båten over Mår for å få tak over hodet til natta. Vognene på Krossobanen viste seg å være av det intime slaget, der tre sykler og seks mennesker akkurat fikk plass. Regnet begynte på dette tidspunktet. Vegen fra Gvepseborg (toppen av banen) stiger bratt de første om lag 2 km. Kreftene ble altså forbrukt i godt tempo. Noe teknisk krøll med gir var det også. Etter hvert steg vi over tregrensen, og mangel på utsikt ble erstattet med overflod av vind. Motvind. Det flatet ut, men kilometerne føltes som miles. Regnet tiltok i styrke og var på et tidspunkt gått over til sludd. Alt for tidlig var jeg uoppmerksom og flerret dekket på en skarp stein. Heldigvis var vi godt forberedt med to ekstra slanger hver! Følelsen i fingre og tær forsvant etter hvert som det meste ble gjennomvått, kroppens perifere deler ble overlatt til seg selv.

Det er ikke noe Color Line-cruise, det her

På de 30 km til Kalhovd turisthytte ble det ikke utvekslet så mange ord, men da varmen kom tilbake på den lille stoppen der var vi fulle av pågangsmot for de siste 8 km til Synken, der vi skulle ta båt. Båtføreren mente det var en utfordring å få med syklene. “Er det ingen som tar med sykler over til Mårbu?” spurte vi. “Nei. Ingen” fikk megetsigende høre. Ja, vi hadde lagt opp en ambisiøs rute! Den vesle båten var fylt til randen med folk i alle aldre, bikkjer og sykler. Vi fikk noen tips og råd fra lokale passasjerer.

På Mårbu seter og fjellstue ble de tre våte syklistene tatt godt i mot. Det var nærmest ubeskrivelig godt å sette seg ned foran peisen med en iskald Aass fatøl. Både middag og dessert smakte utmerket. Det serviceinnstilte vertskapet mente at turen vår var gjennomførbar, men var veldig interesserte i tilbakemelding fra oss om hvordan det gikk.

Søndag: For grov sti og for mye opp. 66 km.

Søndagsruta gikk på sti opp fra Mårbu mot Olavarden, hold til høyre mot Søltjønnsætre, derfra på traktorslepe rundt Søltjønnhovda og Nordre Afdalsnuten (som av ukjente grunner ligger sør for Søre Afdalsnuten!!), ned mot Imingdalen langs Vikvatn, langs Sønstevatn på grusvei til Imingfjell turistheim og deretter på asfalt mot Rjukan så langt vi orket.

Vi monterte oss på syklene og tok fatt på første parti som gikk på sti til Søltjønnsætre. Stien var bare delvis syklbar, vi måtte av syklene og trille mange steder. Det gikk derfor ofte i gangfart og vi brukte 2.5t på denne strekningen. Traktorslepen overså vi nesten, den var med andre ord ikke like fremtredende og syklbar som vi trodde. Slepen gikk en del opp og ned, men utsikten var upåklagelig. Utforkjøringen ned til Imingdalen var bratt og steinete og førte til turens andre punktering. Slangebytte var nå perfeksjonert og gikk raskt og effektivt. Ordentlig grusvei traff vi ikke før ved Sønstevatn.

Vi hadde trodd at traktorslepene var mer kjørbare enn de var, og måtte innse at tidsskjemaet sprakk godt på grunn av dette. Heldigvis var det nå bare noen kilometer på grusvei før et godt, varmt måltid på Imingfjell turistheim! Men nei, der var det stengt og tomt. Slukøret trykket vi ned noen skiver og vannet vi hadde igjen. Herfra gikk veien på deilig asfalt. Etter en lengre bit med slak motbakke og -vind, var det mange kilometer med nydelig unnakjøring. I Tessungdalen ga en søndagsåpen nærbutikk et enormt løft i moralen. Her bestemte vi oss for å bestille taxi fra Austbydge til Rjukan for å spare 3 mil med sykling på flatmark langs Tinnsjøen. Den siste biten av turen ned dit gikk unna i godt tempo, og kompletterte listen med underlag vi hadde sykla på i løpet av helga: sti, lyng, bekk, traktorslepe, traktorvei og grusvei.